Matilde Westavik Gaustad

About



Utforsker ormehull med rottene, det er stengt! Vi må snu
(Exploring Wormholes With the Rats, it’s Blocked! We Have to Turn Around)
Moss kunstforening 18.10.25—16.11.25
Exhibition info—Moss kunstforening



Upsilon Andromedae b
Handwoven tapestry (wool and cotton), 24,22 x 1,44 m









 
Phobos
Handmade whip (wood, paracord, waxed polyester cord, steel beads, lacquer) on bay leaf and lovage









Lagune
Video 00:25:30 loop





Hybrid Vigor
Video 00:03:46 loop





Fjell med sølv (??) og gull ???? / Mountains of Silver (??) and Gold ????
Handwoven tapestry (wool and cotton





Leuke
Handwoven tapestry (wool and cotton)





Pyrrhosseier
Handwoven tapestry (wool and cotton)




Photo: Daniel Vincent Hansen


Text for Utforsker ormehull med rottene, det er stengt! Vi må snu at Moss Kunstforening by Tommy Olsson:

Egentlig burde ingen som oppsøker kunsten for å få bekreftet noe de allerede tror de vet, komme fra konfrontasjonen med det uventede uten å være påført merker etter den. Og da mener jeg ikke noen påståtte arr i sjelen, men faktiske, synlige merker. Men, nå som jeg i all iver kom til å skrive ned konklusjonen av det jeg skal si helt først, blir det nødvendig å rygge litt. I begynnelsen var slutten, men jeg skal gjøre et forsøk på å ta det fra begynnelsen.
 
I sin ytterste konsekvens handler alt rundt oss om lys og mørke. Det, og den insisterende streben etter å oppløse naturlovene som ligger latent i hvert menneske. Bevisst eller - oftere - ubevisst. Som en lav og vagt truende summetone, i kontinuerlig dialog med planetens egen lavfrekvente brumming. Arbeidet til Matilde Westavik Gaustad kan se ut til å utgå fra dette fundamentet, sett fra et punkt hvor overskridelsen allerede har funnet sted. Med sikte på et nærstudium av, som oftest, heller tilfeldige øyeblikk; plutselige lysfenomener, perspektiver som forskyves ut av balanse, det å skulle navigere i en mørk labyrint med en lommelykt med batterier som er på vei til å ta kvelden, og veksler mellom å slå av og på, med et alt svakere lys hver gang den slår på.
 
Det mangler ikke på eksempler ute i den faktiske verden, så jeg kan fint nevne noen fler, bare for å gni det skikkelig inn: Lyspæren i kjellerboden som ikke er blitt skiftet ut på flere tiår, som plutselig begynner å si fra med en sint knitring og eskalerende blinking. Fjernlyset fra bilen bak, som blender deg i bakspeilet og får deg til å kjøre alt for fort på en snirkla vei i et forsøk på å komme deg unna. Flimret fra naboens tv bak de nedfelte persiennene, hvor han nettopp har drept kona si og som best holder på å partere kroppen hennes på badet. Og der hintet jeg visst av bare farten til de voldsomme understrømmene som ligger i det faktum at estetikken det opereres med her, i utgangspunktet er tilsynelatende nøytral. Og da mener jeg nøytral som Sverige under krigen - ikke noe man kan ta for gitt. Hvor og hvordan du plasserer tingene, og ikke minst hvilke ting, blir ikke sjelden helt avgjørende; Er det et teppe eller et flagg? Er det ikke i grunn en totalitær estetikk, eller en sabotasje av det? Det kommer helt an på hvordan man organiserer materialet og plasserer komponentene i forhold til hverandre. Hvordan å forstå tilløpene til tegn? Symboler, mønstre eller en ansats til å beskrive noe, på den måten at det nærmest er redusert til fullstendige basics? Det vil aldri bli det samme hvis man flytter det fra et rom til et annet, men en fellesnevner er at alle rom hvor dette er til stede vil ende opp med å være rom for kontemplasjon. Et oppholdssted mellom flyplassenes semi-kristne "stille rom", og venterommet til et tatoveringsstudio. Steder hvor folk holder kjeft og med vilje unngår å forstyrre hverandre.
 
Er ikke teppet egentlig et flyvende teppe, fullsatt med folk som drømmer at de egentlig sitter på et tog uten tilbakereise, som sakter inn for å stoppe opp ved neste stasjon, med sivilisasjonens lys reflektert i brillene til personen som sitter på andre siden av bordet med lukkede øyne?
 
Typisk for Gaustads kunstnerskap er at man egentlig fornemmer mer enn man faktisk ser. De visuelle grep som er tatt er basert i noe på kanten til minimalisme, og fargene er noen ganger ikke der i det hele tatt, eller forekommer sparsommelig - med unntak av rødt. Man kan forledes til å tenke det må ligge et spirituelt, kanskje rent av sakralt, konsept et sted i bunn, men det er før du oppdager piskene og det faller på plass hvor direkte fysisk denne bevegelsen faktisk er. Det du i et ubevoktet øyeblikk tenkte på som sublimt er i selve verket subversivt; spenningsforholdet mellom komponentene blir plutselig og brutalt veldig skjerpet. Alt det man tror seg har forstått riktig, gitt alle mulige nærlesninger disse verkene innbyr til destabiliseres med et korrigerende piskeslag, og det svir til noe helt jævlig i huden der man står i mørket og ser lysene fra den siste fergen forsvinne i det fjerne på åpent hav. Innenfor et billedunivers som konsekvent trekker veksler på hva noe kan være, heller enn å bestemt definere hva noe faktisk er, blir pisken like overraskende - og for noen helt nødvendig - å se, som det vil være å uventet bli truffet av den. Det er nær sagt det eneste du virkelig ikke kan ta feil av, eller trenger forsøke å assosiere fritt rundt: Det er det det er, og det er neppe et tilfeldig valgt objekt. Det å lage seg en pisk er kunsthåndverk, det å bruke den er en kunst. Og det forankrer hele progresjonen like mye i fysisk førstehåndserfaring som i den gråsonen mellom det å sove og være på vei til å våkne, hvor disse hovedsakelige linjene kontinuerlig tegnes opp på ny. Det understreker også det jeg nevnte tidligere: overskridelsen har allerede funnet sted. Den egne kroppen er bare en hindring for kommunikasjon mellom sjelen og verden, og det er en etablert praksis noen steder å piske djevelen ut av dem som avviker fra normen. Konklusjonen må nesten bli at det er menneskets sjel som er djevelen. Nå, det skulle ikke komme som en overraskelse. Egentlig burde ingen som oppsøker kunsten for å få bekreftet noe de allerede tror de vet, komme fra konfrontasjonen med det uventede uten å være påført merker etter den.
 
 
Trondheim 23. september 2025
Tommy Olsson