Sort pisk / Black Whip Hand made whip, kangaroo leather and steel
Et bad i Akheron og Avernesjøen / A Bath in Akheron and Lake Avernus Video, 9 min 19 sek loop
En god dag på Leuke / A Good Day on Leuke Handwoven tapestry (wool and cotton)
A caelo usque ad centrum (Fra himmelen til jordens indre / From Heaven to the Center of the Earth) and Phobos Handmade whips (wood, paracord, steel beads, lacquer) on lovage and bay leaf
Delight, gull Video, 3 min 37 sek loop.
Utforsker ormehull med rottene, det er stengt! Vi må snu Exploring Wormholes With the Rats, it’s Blocked! We Have to Turn Around Handwoven tapestry (wool and cotton)
Mirage Handwoven tapestry (wool and cotton)
Mirage Handwoven tapestry (wool and cotton)
Ormehull / Wormhole Handwoven tapestry (wool and cotton)
They Come Riding Goats, They Trample the Cross Under Foot and Leuke Handwoven tapestry (wool and cotton)
Gyldne dager / Golden Days
Video, 00:03:27 loop
Fjell med sølv (??) og gull ???? / Mountains of Silver (??) and Gold ???? Handwoven tapestry (wool and cotton)
Fjell med sølv (??) og gull ???? / Mountains of Silver (??) and Gold ???? Handwoven tapestry (wool and cotton)
Text for Et bad med Phobos by Monica Holmen:
X marks the spot. Stående ovenfor noe som tar form som eller minner om et kryss eller en x, er nok det et
utsagn som kommer mange i hu og vekker et hav av assosiasjoner.
X marks the spot for to nesten-veltede trær i skogen med langstrakte stammer som møtes i et kryss der oppe
i høyden. Nede ved skogbunnen gaper de massive, opprevne rotveltene som tause mørke portaler til en
underlig ukjent underverden man bare kjenner gjennom sagn og myter.
Kan man høre et tre falle i skogen? Hvordan hørtes det ut da den gamle furua i moseskogen falt
over favorittstien, den som knapt har sett fotavtrykk fordi den – som en boble av ingensteds – ikke står på
noe kart?
Den gigantiske furua rager ikke lenger høyreist, men ligger langstrakt som et innslag på tvers av en
renning og tvinger fram en omvei. For det finnes alltid en annen sti, enten det er en tydelig sti-sti eller en
umerket «se her, det er jo en sti her, ser du den ikke?»-sti kun synlig for det blikket som virkelig vil se den.
X marks the spot for sakte søndagsslentring i skogen som holder overstimulerte hjerneceller i vater, som
lommer av hverdagseskapisme lysår fra realitetene. Frosne fingre som skreller en appelsin som smaker
cirka hundre ganger bedre der ute i alt det kalde hvite, særlig hvis den får følge av en etter hvert ganske
lunken kakao i en termoskopp som ikke holder på varmen der den står nedi dyp snø for ikke å velte.
Hvor mye skal til for å skildre følelsen av et landskap, stillferdig og sublimt på samme tid? En
antydende linje eller to, knapt synlige mot bakgrunnen?
Peder Balke nøyde seg med noen hvite felt mot mørke silhuetter for å gjengi stemningsfulle
kystlandskap. Riktig schwung i penselen er noen ganger alt som trengs, på samme måte som at én tråd eller
en forsvinnende tynn linje kan beskrive mer enn seg selv. Én ensom detalj kan fortelle mer enn hva den på
sparsommelig vis utgir seg for å være. Et hint av en umerket sti er noen ganger alt som trengs.
X marks the spot for krysset – x-formen – som i møte med de religiøst anlagte, alternativt kunst-, idé- eller
religionshistorikeren trolig vil påkalle andreaskorset, det likebeinte korset tiltet 45 grader som ble apostelen
Andreas’ endelikt. Kan hende bringer x’en også tankene til den hybride arkitekturen i stavkirkene, der det
stramme, likebeinte korset plassert tett i tett både er et estetisk grep, men også sørger for avstiving og
stabilitet i konstruksjonen, som en streng påminnelse om et trossystem sin dominans over et annet.
Fra religion er veien til mytologien kort, ikke-eksisterende vil noen si – for er ikke religion bare en
annen form for mytologi, etablert for å speile et normativt hierarki definert av beslutningsmyndigheter med
tillitsfullt tildelt eller tilrøvet makt? Definisjonsmakt satt i system, med de konsekvenser det kan medføre.
X marks the spot for Phobos, som noen – i denne sammenhengen, kanskje vi? – tar et blodig bad med. I astronomien er Phobos et underlig himmellegeme, irregulært i formen, og en av Mars’ to måner.
Med en omkretstid raskere enn vertsplaneten (kun 7,66 timer!) går denne rare månen opp i vest og ned i
øst, som en metafor for en verdensorden snudd på hodet. Opphavet til planeten finner man i mytologien:
Phobos er den greske guden for frykt. Mer spesifikt dreier det seg om den irrasjonelle, panikkslagne frykten
som oppstår i krig – som i lys av samtiden synes å være pisket opp av en kaosskapende faktor: X’en som
ett av samtidens sterkeste tegn på narsissistiske teknokrater, invaderende tech-utvikling og tendensiøs
transhumanisme i tett komplott med en verden(sorden) konstruert for å skape desillusjon.
Det hører ikke lenger bare til science fiction-universet at verdensrommet invaderes og koloniseres.
Privatlivet er ikke lenger ens eget, med mindre man går fullstendig off the grid, noe som realiteten er nær
sagt umulig. Det demokratiske, relativt åpne ytringsrommet mange var forunt, har for lengst smuldret opp.
Alt står på spill.
X marks the spot for den veven av hendelser vi kaller verden. En tittel på en skjønnlitterær bok av forfatter
Simon Stranger hvor fem fortellinger springer ut av ett enkelt atom, men også et utsagn som presser seg på
i møte med tekstilkunst – især vevnader, som til tross for abstrakt billedspråk sparsomt for visuelle hint,
setter i gang tirader av tankerekker.
Kanskje er det fordi tekstilkunst er et uttrykk som synes å bære på flere fortellinger og forbindelser
enn mye annet. Og fordi en vevnad, helt grunnleggende og brutt ned til sine minste bestanddeler, består av horisontale innslag trukket gjennom de vertikale renningene – fram og tilbake, fram og tilbake, fram og
tilbake, fram og tilbake, oppover, oppover, oppover – og slik utgjør et nettverk av x antall fortellinger og
fortolkninger som insisterer på å bli utforsket og tolket.
Tråder er forbindelser, forbindelser skaper fortellinger, fortellinger resonnerer – fordi er det ikke
slik at alt henger sammen?
Å veve er å leve, konstaterer karakteren Simen i en episode av humorserien Åpen Post fra
nittitallet. Om ikke å leve så er i alle fall det å veve en møysommelig og tidkrevende prosess der
gjentakelsene skaper rytme og struktur; et analogt arbeid i sterk kontrast til teknologien som truer fra
utsiden. Dualitetene dytter seg fram. Analog vs digital. Det taktile vs det uhåndgripelige. Det umiddelbart
synlige vs de usynlige, men inngripende (infra)strukturene.
Kan hende vil den neste store ideologiske vekkelsen være teknologikritisk, som samfunnsforsker
Tore Wiig nylig predikerte i Morgenbladet.
X marks the spot for lyse, vidstrakte, åpne landskap – som tåkehavet Askeladden i Theodor Kittelsens
maleri speider utover, over mot mytenes Soria Moria på andre siden langt der borte i horisonten.
Eventyrenes fristed lover gull og grønne skoger, fryd og fred – eller kanskje en utopi om frihet fra
hamsterhjul, krig og kaos, konfliktskapende despoter og teknokrater, og dystopiske framtidsutsikter.
Tråder på kryss og tvers som ved første blikk ikke forestiller noe umiddelbart leselig, kan likevel
anspore et takras av tankerekker og assosiasjoner – brain worms som snor seg som en livgivende substans
gjennom hjernens mange irrganger og vekker dormende hjerneceller på sin vei – som en påminnelse om at
ingen innfall som oppstår i møte med kunst er feil.
Og hvor mye skal man egentlig få servert på sølvfat, ferdig tygget og fordøyd? Litt risikovilje må
man selv legge til ligningen. Belønningen er uant, men sjeldent irrelevant. Forbindelser oppstår, tråder
knytter kontraster sammen, motsetninger som virker gjensidig utslettende dirrer som motpoler. Lys og
mørke. Maskinlaget, håndlaget. Menneske og natur. Harde data, myke verdier.
X marks the spot for tvetydighetens triumf, for det åpne rommet kunsten inviterer til et bad i. Stående
ovenfor de blodrøde og påståelige X’ene i vevnadene til Matilde Westavik Gaustad på den ene siden, og de
lyse, sarte og nesten spørrende vevnadene på den andre siden – fortoner det hele seg som en X marks the
spot som kunsten som det siste frie rommet. En sjelden sfære der det fortsatt er mulig å ikke alltid ha
svarene parate som perler på ei snor. Et rom der tvilen trigger tankerekkene, og der assosiasjonene – hvis
man bare våger å stille seg åpen – får bein å gå på og skaper et frirom i seg selv.